Ghana - Norges første "koloni"
Visste du at Danmark-Norge drev slavehandel på Guinea-kysten, dvs. dagens Ghana. At vår nasjonalhelt Tordenskjold fraktet slaver fra Ghana til de danske øyer i Vestindia? At landets presidentbolig, Osu Castle i Accra, er det tidligere danske Christiansborg Castle? At norsk bistand glimrer med sitt fravær?  
Bra! Da skal jeg fortelle noen andre historier.  

Afrika og organisering
Jeg er tilbake i Accras hete gater og det kjennes godt.
- Hva er det, spør kelneren. Jeg sitter og skriver på min lille Sharp lommedatamaskin. Han kommer endelig med den menyen som jeg for lengst har bedt om.
Så legger han til, med stor selvsikkerhet: Det er en kalkulator! 
- Nei, svarer jeg, det er ingen kalkulator. Det er en ”organizer”.
Han tygger på ordet uten å skjønne for mye. 
- Jeg er alene, sier jeg, jeg trenger noen til å organisere meg. Jeg klarer det ikke uten hjelp. Jeg er fortsatt for ung til å gifte meg og har ingen kvinne. I stedet har jeg denne lille maskinen her. Den kalles ”organizer”.
Kelneren blir atter målløs, men griper ordet "kvinne".
-  Jeg kjenner mange kvinner som du kan få, sier han. Mange vakre kvinner. Du kan også få min søster som står rett ved deg.  
Så henvender han seg til henne, Sheila.
En ferm kvinne i trettiåra smiler. Hun selger snacks på restauranten.     
- Ja takk, svarer jeg. Men kan hun og de andre kvinnene dine organisere?
Han blir svar skyldig.
Neppe. Afrika er kontinentet for de uorganiserte, ikke for de organiserte. Kanskje nettopp derfor er det også så sjarmerende. Men uavhengig av alle afrikanske kvinner - jeg trenger en "organizer”.

Misjonærer og USA
Ghana er hovedsakelig et kristent land. Vestlige kirkesamfunn har sine misjonsmarker her. Mange vestlige misjonærer er reine utbyttere. De får inn kollektpenger fra fattige afrikanere og bruker dem i sitt eget land. De mer tradisjonelle kirkesamfunn virker ærligere: De lar pengene tilflyte landet, bygger skoler, sykehus etc. for dem, eller oppretter en slags sosial trygdeordning for menigheten. Dette er viktig når familiemedlemmer dør, begravelser er dyre her nede og sosialhjelp eksisterer ikke. 
De karismatiske kirkesamfunnene har ofte sin base i USA. Hos disse stiger frelsen proporsjonalt med hvor mye kollektpenger du vil gi. Gir du en million cedis, drøye 800 kroner, får du ekstra bønner og masse håndpåleggelse.
Gir du enda mer, for eksempel 5 millioner cedis, er kanskje den amerikanske pastoren villig til å legge inn et godt ord for deg i USA-ambassaden. 
Mange ghanesere ønsker nemlig å emigrere til Guds eget land. Veien dit går via Green-card (et slags amerikansk visum-lotteri), intervjuer og anbefalinger, kombinert med masse penger og tålmodighet. Mange av de beste hjerner forsvinner, og de som er gamle nok til å drepe havner ofte som frontsoldat i US Army. For eksempel i Irak.
Hva ville USA vært uten stadig tilførsel av naive gudfryktige mennesker? 

Hysteri bak bardisken
Jeg vandrer inn i baren på Bellview hotell. Den søte bardamen i midten av 20-årene er helt hysterisk og omfavner meg.  
- Finally you are back. It’s too long time!  
Jeg blir overasket, husker henne ikke. Men kanskje hadde jeg vært en flittig kunde i baren for drøye to år siden?         
Og så forteller hun meg om denne Bob Marley sarongen som jeg ga henne og som hun fortsatt bruker.       
- Hvordan er det å være gift, spør jeg.
- Nei, hun har da ikke giftet seg.    
- Men du har fått barn siden sist.   
- Nei, hun er fortsatt barnløs.      
- Hva med kjæresten?  
Hun er fortsatt uten kjæreste.     
Men hun elsker å danse - på fredag, lørdag eller søndag, på et lokalt sted. Med svart musikk, og bare svarte mennesker. Hun vil ha meg med dit.
White man in Africa.  Det handler også om å få masse oppmerksomhet og å bli skjemt bort. 

May Day
Det var en strålende og varm dag. Det kunne virke som hele arbeiderklassen i Accra var på Independent Square denne dagen. I tillegg var også landets president der, samt mange faglige ledere.
Arrangementet begynte ved ni-tida på morgenen, med taler, og sluttet ved at alle defilerte forbi ærestribunen der bl.a. presidenten satt.   
Dagen var ganske forskjellig fra jeg er vant til fra Norge. Internasjonalen hørte jeg aldri, i stedet masse trommer og et og annet blåseinstrument. 
Jeg så bare to røde flagg. Det var varselflagg for noen anleggs-arbeidere.
Mesteparten av parolene var firmabannere. Arbeiderne var stolte av stedet de jobbet på. Det var reklame for deres bedrift som ble båret på maidagen. Innimellom var det også noen enkle små plakater, ofte skrevet med kritt på ei papp-plate eller på en trelem. Her kunne det f.eks. stå
"Vi støtter deg, president, men våre mager skriker av sult". Eller:
"Gi oss flere jobber". 
Parolene var stort sett snille og fredelige. Der var et tog uten klassekonflikter, der det som måtte finnes av bevisst og revolusjonær arbeiderklasse var fraværende. 
Heller ikke var det paroler som gikk utafor landets grenser. Ingen panafrikanske paroler, ingen internasjonale. Ingenting om borgerkrigen i nabolandet Elfenbenkysten, ingenting om den nettopp "avsluttede" Irak-krigen. 
Arbeidsfolket på denne første maidagen er - tiltross for lave lønninger (noen ganger dekker lønningene knapt transportutgiftene til og fra jobb) – Afrikas privilegerte. De tilhører mindretallet, de som er så heldige å ha fast jobb. Dessverre er ikke deres mager fulle nok til også å kjempe for alle de andre, de under-privilegerte. 
Så får det bli vår jobb, vi som bor i de rike landene. 

Gullmannen fra Norge  
Gullstøv. Kjøp en kilo i Ghana for 5500 USD. Selg det i Norge for 8500 USD.
Det var tilbudet jeg fikk av en som ”tilfeldigvis” gikk på meg i ei av Accras hovedgater. 
Han var stor og feit, sa han het Smith, bodde i Stavanger og jobba med containere i rederiet Leif Høegh, hadde kone fra Tromsø som i dag var på Labadi-stranden med venner. Var her nede på en måneds ferie. Snakket ikke norsk.
Han ville ha meg med - i sin privatbil - til en gullby nær Takwa - på mandag, men jeg har heldigvis ikke tid.   
Hvordan kan en fyr bare komme fram fra intet og så - etter å få vite at du er norsk – gi deg tilbud om å tjene masse penger?     
En pretender kaller vi han.
Så forsvant han da omsider – slukøret.
Kanskje neste nordmann er mer interessert? 

Ingen penger
Ghanesiske kvinner har ingen penger, sier Irene, min selvoppnevnte guide på Nkrumah-minneparken midt i Accra sentrum. Det var her Kwame Nkrumah erklærte Ghana for uavhengig i 1957. Landets tidligere president, Rawlings, bygde parken som stod ferdig i 1992.
Irene er fra Volta, er 21 år og har jobbet en del måneder som gratis guide. Nå er hun godkjent og får lønn, men hun tror neppe det blir over 600 kroner i måneden.
En oppegående jente, selv om hun ikke visste at Nkrumah først ble president i 1960, og ikke i -57, og hva hovedstaden i nabolandet Elfenbenkysten het, visste hun heller ikke.
Men hun hadde det jeg kaller “historieforståelse”. Hun visste at Nkrumah ble styrtet av militære som ble foret med penger fra Vesten - selv mente hun det var engelskmennenes CIA som stod bak - og at en grunn til motviljen mot han, var at han ville bruke penger på hele Afrikas frigjøring, ikke bare Ghanas. 
Nkrumah støttet, ideologisk og økonomisk, frigjøringsbevegelser i hele Afrika, og var en viktig forgrunnsfigur i den alliansefrie bevegelse.  
Irene ville et bedre Ghana. Fri for stammevelde og det at folk som fikk posisjoner først tenkte på å fylle sin egen magesekk. 
- Vi kvinner har verken makt eller penger, sa hun. Hva er vitsen med å gå inn i politikken og bli like korrupt som mennene? Dessuten - om jeg våget – ville jeg raskt bli drept. I Ghana er politikk ikke for kvinnene, i Ghana er bare det harde arbeidet for kvinnene. 

Cola og animals      
Rett overfor der jeg bor, i Osu, er det et lite drikke- og dagligvareutsalg. Virker å være åpent mesteparten av døgnet.        
Første gang skulle jeg ha drikkevann i plastikkpose. Da de endelig skjønte det, ville de ha 50% mer enn jeg var vant til å betale. Ingen store penger, men et prinsipp. Så jeg lurte på hvorfor de var så dyre. I stedet for å svare, ba de meg forlate stedet.        
I går var jeg der igjen. Ville ha en cola.
- 2000.       
- Men jeg må ha med flaska.                  
- Da blir det 5000.
- 3000 i pant? Hvorfor skal jeg betale så mye i pant når 1000 er vanlig?
Jeg får intet svar, og jeg spør provokatorisk om dette er et snytested, der de spesielt liker å snyte hvitinger.    
Jeg får masse olme blikk. En ung sprett-tass kommer med noe provoserende fakter, som jeg ikke finner meg i. Så løper han av gårde da jeg later som jeg prøver å få fatt i han.
Ei svær matrone begynner også å brumle. På lokalspråket. Samtidig virker hun meget arg. Jeg ber henne snakke engelsk, men får bare enda sintere blikk til svar.  
En fyr går imellom. Han vil ha meg vekk, foreslår vi går til et annet sted og tar en øl sammen. Jeg aner hensikten, han er tørst og vil ha meg til å spandere.
Litt ubetenksomt sier jeg i stedet noe som setter hele forsamlingen i kok, inkludert de som til nå har tatt parti for meg:
- You should try to behave more civilized, my friends. Now you behave like animals!
Og dermed var det gjort. Jeg hadde kalt dem både for usiviliserte og for dyr, og sånn gjør en bare ikke. Ikke i Afrika, heller ikke andre steder. Nyansen om at de oppførte seg sånn, ikke at de var sånn, spilte ingen rolle.                  
Ghaneserne er heldigvis fredsæle mennesker, men i et annet land kunne sånt fått alvorlige følger. Nå blir de bare enda mer forbannet.
Men - ingenting fysisk skjer. Jeg føler meg aldri truet. Diskusjonen foregår kun på det verbale plan, om enn noe høyrøstet.
Til slutt løser alt seg opp. En patruljerende politibil stanser, og en politimann lurer på hva som foregår. Jeg forteller min pantehistorie.
Politimannen skjønner lite.
En hvit og angivelig sivilisert mann som bråker for så lite? 

 ”Nordmannen” Adabuga
Ghana har også sin forsoningsnemnd, etter mønster av Sør-Afrika. For 20-30 år siden opplevde landet noen militærkupp. Dommere, politikere og militære ble henrettet, mange flyktet utenlands og noen etterlatte føler behov for oppreisning.
Men - ulik Sør-Afrika virker prosessen i Ghana å være politisk motivert. Det regjerende partiet, NPP (National Pick-pocket Party som noen liker å kalle det), vil hevne seg på landets tidligere president Jerry Rawlings. Han spilte en ledende rolle i flere tidligere militærkupp og er nå sentral i NDC-partiet, som hårfint tapte siste valg (etter å ha vunnet de to foregående), men som fortsatt er meget populært. Rawlings får mye av æren for å ha bygd opp et demokratisk og bedre Ghana,  mens NPP beskyldes for bare å tenke på egne posisjoner. 
Kanskje skal forsoningsnemnda hjelpe regjeringspartiet med å bli kvitt en brysom konkurrent foran neste valg?
En av de som nå vitner mot Rawlings, og som har fått kjempeoppslag i en del aviser her, heter Mathew Adabuga. Han er tidligere korporal, og var visstnok selve hjernen bak et tidligere kupp. Han kan fortelle at Rawlings selv beordret henrettelser, at han feiret sine motstanderes død med champagne, og at han stjal masse gull og diamanter fra syriske og libanesiske forretningsmenn. Selv fikk han ingenting, og mener nå at Rawlings skylder han penger.
Adabuga bor nå i Norge, ifølge avisa ”Daily Guide”. Han jobber visstnok i Norges Røde Kors, men det er motstridende opplysninger om hva han egentlig gjør der. Enten er han ”Corporate Affairs Officer” eller ”Public Relation Officer”, eller så jobber han der ikke i det hele tatt. Kanskje noen av dere hjemme kan finne det ut?
Ifølge avismeldingene var Adabuga glad for å lette sitt hjerte. Han hadde nå bare tid til en kort visitt i Ghana for å vitne mot sin tidligere kuppkamerat, jobben i Norge ventet. Kanskje får han jobb i et eller annet departement om NPP pånytt vinner valget? 

ABC og kvinne-råd 
I Ghana vies kampen mot HIV/AIDS stor oppmerksomhet - "Love life - fight AIDS". På plakater, på fjernsyn og i radio. Det er nærmest som en slags ABC:
A står for abstinence, avstå fra sex.
B står for Be faithful. Vær trofast og bare ha en partner.
C står for Condom use. Bruk alltid kondom. "If it's not on, it's not in".
En av HIV/AIDS-organisasjonene ledes av Miss Felicia Mensah. Hun mener gifte kvinner har et stort ansvar for å holde på sine ektemenn, sånn at mannen ikke søker andre kvinner og blir sjuk. Hun gir – i ”Daily Guide” - følgende råd til sine medsøstre:
- Dere må alltid se søte ut og være attraktive, også når dere lager mat. Ikke bruk samme klær på kjøkkenet som dere bruker på stranda eller når dere jobber på gårdsbruket.
- Menn er alltid på jakt etter attraktive kvinner. Bestreb dere på å se ut sånn dere var da dere først møtte mannen deres.
- Ikke nekt mannen din sex. Det kan fort føre til at han finner andre å ligge med.

Ghanamenn i dvale
Vi var på Macumba på lørdag – en av Accras kjente nattklubber - sammen med to ghanesiske venner i slutten av tjueårene: Paul, høy og staselig, med bil og eget firma, og Ben, som vokter et stort moderne hus like utenfor Accra mens eieren bor i USA. Begge er hyggelige, elskverdige og smilende, i slutten av tjueårene. Paul er gift, har en høygravid kone, Ben er enslig. 
Vi setter oss ned, og bordet vårt blir fort populært. Mange unge og vakre kvinner vil bli kjent med oss, dvs. med oss hvite. Paul og Ben blir oversett. Det er oss halvgamle ungkarer, med rynker, grånende hår, ølmage og foldefjes, som trekker. 
Jeg prøver å endre på litt av det: Introduserer begge våre svarte venner som vellykkede forretningsmenn med hus og bil overfor noen av de som flokker seg omkring. Det hjelper lite. 
- Hvordan opplevde Paul og Ben kvelden?
Jo, begge hadde hatt det kjempeartig. Likte musikken, selv om det stort sett var vestlig musikk, syntes det var greitt å danse med hverandre, aksepterte at kvinnene på Macumba hovedsakelig var ”yrkes”kvinner som var på jobb og trengte penger. I Afrika er det hvit mann som har penger, ikke svart mann.
- Men det var ingen av kvinnene som snakket til dere?
Jo, det hadde det faktisk vært. En eneste. Hun hadde bedt om deres assistanse til å bli kjent med oss – ”I need that white man, you must help me”!
Fargerike Macumba. Fylt til trengsel med søkende afrikanske kvinner. Og med eventyrlystne hvite, arabiske og svarte menn. Musikk, dans, svette, øl og brus. Intriger, pågåenhet og pretendere.
Der hudfarge og penger gir alt eller ingenting. 

Accra, Ghana, 27.5.03
Jan Christensen - jakri@email.com

Havnefunksjonærer i stram positur

Scanship - tidligere også med norske interesser, nå eid av franskmenn 

Skjønnhetspleie - en viktig del av hverdagen for mange afrikanske kvinner 

De eneste røde flagg var varslingsflagg for veiarbeiderne

1.mai i Accra finner sted på Independent Square, Ghanas nasjonale paradeplass. Bildene over er fra årets 1. mai feiring.

Trommelæret strammes

Broni sjekker og pusser tromme-overflaten

Her tas den siste finish

Noen ferdige djembetrommer, høyde 60 cm. Tromma til høyre er kledd med kente, tradisjonelt ghanesisk mønster.

Trommene pakkes og sendes
- til Norge

Ghana - også fine hoteller og strender der bølgene slår evig mot stranden. Fint for småbading, men ikke for langdistansesvømming.
Dette bildet er fra Coco Beach, som ligger mellom hovedstaden Accra og havnebyen Tema.

Fra Labadi Beach utenfor Accra. Badevakten under passer på at folk bader samlet, i flokk. For ghaniere flest er bølgene farlige, og svømmeferdighetene er så som så.