Dagen som forsvant
Jeg kom til Vietnam rett før 1. mai, og så fram til en storstilt feiring av arbeiderklassens dag i en av verdens få gjenværende sosialistiske stater.
Jeg tok på meg min nyinnkjøpte røde hammer-og-sigd T-skjorte, og syklet rundt i Hanoi, hovedstaden, på jakt etter parader, folkemøter, demonstrasjoner og paroler.
Men, timers sykling ga et magert resultat.
Riktignok ville et par gamlinger i en park håndhilse på meg. Om det var p.g.a.
T-skjorta, eller fordi jeg rett og slettbare var utlending, fikk jeg aldri vite. Jeg så også noen røde flagg og vimpler med globus og "1-5" under - det var det hele.
Seinere klagde jeg til ei butikkdame som prata godt engelsk. I likhet med de fleste vietnamesere var hun født etter Vietnamkrigen.
- Internasjonal solidaritet var viktig i Vietnams kamp for frihet, sa jeg, men i dag gir dere ingen solidaritet tilbake. Dere unnlater å støtte folkene i Palestina og Irak. I stedet omfavner dere israelske
og amerikanske turister.
- Vi bygger landet, svarte hun. Vi
har ikke tid. Vi trenger utenlandsk valuta. Men om 10 år er alt bedre. Da skal også vi feire 1. mai og vise solidaritet.
Det var nytteløst å diskutere. Hun, som de fleste andre vietnamesere, er pragmatikere. De skal tjene penger. Og jobbe. Ideologien må
vike, politikk bedrives på topp-plan. Selv om 1. mai er fridag, er bare offentlige kontorer stengt. Business as usual.
Gamleby med sjarm
Gamlebyen i Hanoi er en trivelig bydel. Innsjøer og masse trær gjør den svalende selv på varme
dager. Det er lett å komme seg rundt - til
fots, på sykkel eller moped. Trafikken klarer seg stort sett uten regler og glir forbausende bra. Med vår privatbilfrekvens ville alt stått bom
stille.
Gamlebyen ligger i hovedsak nord for den berømte Hoan Kiem-innsjøen. Lave hus, yrende folkeliv
dagen lang. Folk nærmest bor på gata. Her spiser de, her drikker de, her handler de, her møter de
naboen, her diskuterer de, her spiller de
kort eller badminton, her trimmer de. Fra tidlig morgen til 10-11 på kvelden. Da går
byen til ro, folk beveger seg innendørs og sovner på sine harde senger i sine små rom.
Dette er også stedet for backpackere. Det er et utall av små hoteller, restauranter, reisebyråer og
butikker. Og det blir stadig flere, noe som selvsagt gjør at folks trangboddhet blir enda verre. Det er penger i turisme, ikke
i å bo for bra.
Mitt hotell heter Mai Phuong. Jeg har rom i 3. etasje med satelitt-TV og balkong mot ei travel gate, spiser
på restauranten nedenunder, og omsvermes av betjeningen som gjerne vil praktisere
sin engelsk. Samtidig beundrer de hårene jeg
har på armer, bein og bryst - vietnameserne er mer hårløse - og vil kjenne på de.
Jeg smiler, de synes jeg er
veldig "friendly". Mitt dobbeltrom koster femti kroner. Noe må jeg jo stille opp med til gjengjeld.
Do Son - badeby med en hviting
Do Son er Hanois badeby, et par timer unna. Jeg dro dit, i
motsetning til backpackerne som heller vil oppleve Halong Bays øyverden og minoritetene i Sapa.
I mai er både luft- og badevannstemperatur i Do Son behagelig, men turisttrafikken
begynner først en måned seinere. Så, jeg
innlosjerte meg som eneste gjest på hotell 54, med kjempeutsikt og balkong.
På hotellet snakket ingen
engelsk, men ved hjelp av tålmodighet, papir og blyant, forstod vi nok av hverandre.
Som eneste utlending i Do Son ble jeg sentrum for manges oppmerksomhet.
En morgen da jeg spiste sein frokost, ville noen fra nabobordet at jeg skulle komme over til dem. Jeg så
for meg nok en seanse på et engelsk
babyspråk, men pytt.
Jeg ble overrasket. De tre jentene prata slett ikke verst,
de var bare redde for å snakke feil, og
hadde hatt lite trening siden engelsktimene på skolen. De to guttene
derimot, snakket som om de hadde en varm
potet i munnen.
- Hva tenkte dere da dere så meg, spurte jeg.
- Jo, de lurte på om jeg var alene.
- Og?
- I fall jeg var alene, om jeg var
trist.
- Hvorfor?
- Folk i Vietnam reiser ikke alene.
De er alltid sammen med noen. De få som reiser alene, synes vi synd på.
Så - jeg var på en måte blitt deres omsorgsobjekt.
På hotellet var de også nysgjerrige på
meg.
En morgen nøt jeg bare bøker og
datamaskin, og hadde et halvt øye på
fjernsynet.
Så banker det på døra. Jeg antok at det
var en misforståelse, og fortsatte
lesinga.
Så banker det en gang til, heftigere. Jeg tenker etter, og kommer til at de ikke har noen grunn til å forstyrre meg tidlig
på en søndagsmorgen. Jeg ignorerer
bankinga.
Så banker det hardt. For tredje gang. Jeg
åpner - med en overdrevet forbausende mine.
Utafor står to hotellfolk og en arbeider.
Jeg skjønner på deres kroppspråk at det er
noe med telefonen. Hotellet var nytt, og på rommet mitt var det en telefonplugg men ingen telefon.
- Greitt nok. Kom inn, og sjekk!
Arbeideren går straks til verket og undersøker telefonpluggen. Den ene hotellfyren begynner samtidig å surfe med
TV-fjernkontrollen. Den andre titter og
titter. På hva jeg har på rommet, på hva jeg skriver på datamaskinen, på hva jeg
leser.
Etter fem minutters sjekking går
håndverkeren ut, men kommer like etterpå
tilbake. Med en svær drill.
Jeg er allerede irritert, nå blir jeg forbannet:
- Klokka 8 på en søndags morgen, og så vil
dere begynne å borre på rommet til hotellets eneste gjest. Hvorfor tar dere ikke i stedet et av de mange ledige
rommene?
De lytter taust.
Jeg ber de forsvinne.
De kom seg raskt ut.
Selv forlot jeg rommet en times tid etterpå. Da jeg kom tilbake hang det en ny telefon på veggen.
De hadde skjønt sin besøkelsestid.
- Om telefonen virket?
- Nei!
Men jeg hadde sjekket ut før de fant det
ut.
The silent Swede
Peter er en beskjeden svenske i midten av 40-åra. I slips og dongery. Han spiller gjerne biljard til langt på natt på en av Hanois få nattåpne klubber.
Peter har bodd i Vietnam de siste 8 åra, og jobbet både som reiseleder og i restaurantbransjen.
Han synes Hanoi er kjølig når temperaturen
kryper under tretti varmegrader, og
lengter tilbake til heten i Saigon.
Peter snakker litt vietnamesisk, og er nå manager på en liten pizzarestaurant i gamlebyen. Gjestene mangler, tiltross for skiltet nedenunder om "swedish management".
Store deler av dagen sitter han derfor på restaurant-balkongen og titter ned på folkelivet, kanskje mest på de
passerende damer.
- De har reddet livet mitt, sier han. Uten dem hadde jeg vært død. De har omtanke. I vanskelige tider har de gitt meg mat og
husrom. Jeg elsker Vietnams kvinner.
Som svenske har Peter fått mye gratis i
Vietnam. Sverige under Olof Palme var enviktig støtte under frigjøringskrigen. Nå gjør Vietnam gjengjeld. Peter har aldri hatt noe trøbbel med sin
oppholdstillatelse. Og godt er det - han ønsker å bli mer og mer vietnameser.
Keramikk minus 10%
Vietnam har mange rike
håndverkstradisjoner.
Tekstilprodukter som
silke, produkter av bambus, bl.a. laquerware, og keramikk, for å nevne noen.
Ei mil fra Hanoi ligger Bat Trang. Her produseres keramikk av god kvalitet og god
design, håndmalt og artistisk.
Det vrimler av fine småbutikker. Dessverre
snakker få engelsk.
Jeg finner noen fine kopper og tesett som jeg vil kjøpe med meg. Koppene koster 20.000 dong, en grei pris.
Så spør jeg hva prisen vil bli om jeg
kjøper hundrevis.
- Jo, jeg kan få 10% rabatt.
10%?
Jeg synes det er lite, men de rikker seg ikke. Kanskje fordi de ikke er særlig opptatt av storsalg? Eller kanskje fordi
det å få de gode priser i Vietnam, som
utlending, både krever langt mer enn bare noen ukers visitt og helst en annen hudfarge.
Kremmere med to priser
Hung er en representant for
kremmerånden.
Han serverer på en av gamlebyens bacpackerrestauranter. Jeg husker han igjen fra 6 år siden, da jeg sist besøkte Hanoi. Han jobbet den gang uten lønn, men levde av turistenes tips.
Det gjorde han tydeligvis også fortsatt.
Den Halidaølen som egentlig kosta 8.000 dong, knappe 4 kroner, tok han glatt 12.000 for. Samtidig ville han selge
meg både postkort, bøker og kart. For å
overleve, som han sa.
For gammelt
vennskapsskyld kjøpte jeg et kart, sikkert
også overpriset.
Toprissystemet er noe en lett merker i
Vietnam. Ofte betaler en ikke bare for det
en får, men også for den en er.
Som utlending har du penger, da kan du betale mer enn fattige vietnamesere. For mat, for drikke, for klær, for sykkelparkering. For alt.
Det er vanskelig å unngå å bli lurt. En gang jeg var sikker på å ha
blitt det, fikk jeg mitt pass påskrevet.
Jeg klagde fordi jeg måtte betale mer enn en
vietnameser for middagen.
- Klart du skal gjøre det, sa den kvinnelige
hovmesteren, nylig hjemvendt etter flere års flyktningetilværelse i USA.
- Du får den møreste del av kjøttet, du får de
friskeste grønnsakene, du får den mest velsmakende risen, du får den kaldeste
ølen - uten isbiter oppi. Du får alt det beste fordi du er vår gjest. Men hva er problemet - du har jo råd til å betale litt ekstra for
god service!
Jeg forlot Vietnam med tog til Kina. På
stasjonen kjøpte jeg halvannen liter lunka
vann.
- 10, sa damen (dvs. 10.000 dong).
- Her har du fem, svarte jeg, det får holde.
Og det holdt, attpåtil fikk jeg et smil
tilbake.
Når du kjenner prisene og kan betale
akkurat, er det lettere.
Jan Christensen, 16.5.04
|
Lenin har sin statue sentralt i Hanoi. Bildet er tatt 1.
mai. Hvor er blomstene?
Ho Chi Minh - eller onkel Ho som han ofte kalles - er
Vietnams store revolusjonshelyt. Her ligger hanbalsamert i sin
glass-sarkofage.
7. mai 1954 led Frankrike sitt store nederlag
ved Dien Bien Phu.
1. mai ved Hoan Kiem-innsjøen i Hanois gamle bydel, ei av
mange grønne lunger.
Vietnameserne har skjønt at sykkel er tredje verdens
suverent beste transportmiddel.
Mange reisetilbud beregnet på backpackere - fra en av
Hanois uttallige små reisebyråer.
Fra min balkong i Do Son, med utsikt over ei av
strendene. Når det er høyvann forsvinner stranda. Ellers var badevannet
brunt av jordslam og ikke altfor innbydende.
De lurte på om jeg var alene og trist.
Peter of Sweden.
Bat Trang - keramikklandsbyen utafor Hanoi.
All keramikken dekoreres for hånd.
Kelner Hung introduserer seg og sin salgsvirksomhet for
turistene.
|
