Kampuchea - ikke bare folkemord
2004/11

Kampuchea er et fascinerende land. Verken for stort eller lite. Lett tilgjengelig. Gode kommunikasjoner. God mat. Mange som prater engelsk. Med et storslagen fjern fortid, en tragisk nær fortid og en spennende nåtid og framtid. Et økende antall turister kommer hit, og et økende antall utlendinger har slått seg ned her, for godt. Få steder kan de nyte et behageligere liv, for et minimum av dollar. Få steder har mer liberale visumbestemmelser. Jeg har nå vært her i tre uker og reiser hjem til Norge om få dager. Mye har skjedd siden jeg første gang besøkte landet for 11 år siden. 

Når reiseguruer skriver om Kampuchea, dreier det meste seg om "folkemordet" under Røde Khmer og Tuol Sleng, torturfengslet i Phnom Penh. Disse tragiske hendelsene er dessverre ikke enestående i kampucheansk historie, dessto viktigere er det derfor å sette de inn i sin historiske sammenheng.

Kampuchea ble selvstendig i 1953, dog med fryktsomme blikk mot de mektige nabolandene i øst og vest, Vietnam og Thailand, som mange fryktet ville dele Kampuchea mellom seg.
I 1970 var det slutt på idyllen for dette smilende folket. CIA regisserte et statskupp - bombing, minelegging og millioner av interne flyktninger var et resultat.
Fem år seinere ble hele landet frigjort, uten utenlandsk hjelp, av Røde Khmer. Det var en nasjonal bonderevolusjon, ledet av Pol Pot, med brodd mot utenlandsk innflytelse og egen overklasse – ”dekadente” bybeboere og intellektuelle - som alltid hadde veltet seg i luksus samtidig som landsbyfolket sultet og ble holdt nede i uvitenhet og uforstand. Men, med de tidligere undertrykte som maktutøvere gikk mye galt. Her som andre steder.

Å avskaffe penger – bl.a. for å få slutt på korrupsjonen – å isolere seg fra resten av verden, å tømme byene og i stedet sette folk inn i produktivt arbeid på rismarkene – for dermed å unngå sultkatastrofe -  ble for ambisiøst og var stort sett mislykket.
Samtidig begynte en grensekrig som gjorde situasjonen enda verre. Kolonimakten Frankrike hadde gitt store deler av det tidligere Kampuchea til Vietnam, nå ville Røde Khmer ha områdene tilbake. Grensekrigen endte med at Vietnam invaderte Kampuchea i 1979.
Dette var starten på en borgerkrig som varte helt fram til 1999. ”Nasjonalister” mot ”quislinger” - vi kan trekke paralleller til vår egen okkupasjonshistorie, Størstedelen av Kampuchea var nå okkupert av Vietnam. FN, USA, Norge og de fleste andre land godtok ikke okkupasjonen, og anerkjente fortsatt Røde Khmer som landets rettmessige styre.

I begynnelsen av 90-årene ble det holdt frie valg, og tusenvis av FN-tropper ble sendt til landet som tilretteleggere, overvåkere og håndhevere. Dessverre ble dette en betinget suksess. HIV, AIDS og horehus spredde seg med epidemisk fart. Den vietnaminnsatte Hun Sen, som tapte  valget, krevde – og fikk – fortsette i sin statsministerpost. FN soldatene  var mer opptatt av å beruse seg på kvinner, narkotika og alkohol enn gi folket det styre de ønsket. Men – med valget ble Kampuchea anerkjent av verdenssamfunnet. Landet åpnet seg for nye tanker. Folket var lei av krig og resignerte.
Hun Sen er fortsatt statsminister. Han er blitt landets mektigste mann og har likvidert mange brysomme politiske motstandere. Han er seierherren, og skriver historien. Også sånn den fremstår i Tuol Sleng-fengslet, nå museum bygd med øst-tysk hjelp lenge før Berlinmurens fall. Mange sluker rått historien om dette fengslet. Hvor rått slukte vi øst-tyskernes fremstilling av Berlinmuren?

Vesten sier at over en million enten ble myrdet eller døde av sult under perioden med Røde Khmer. Hvor mange som ble drept under det amerikanskinnsatte styret, under Vietnams okkupasjon og verdenssamfunnets ”krisehåndtering” sies det derimot ingenting om. Mange kampucheanere jeg har snakket med mener like mange.   

Fattige land har ikke råd til å huske for mye av sin historie. De må se framover, å se tilbake skaper ikke den utviklingen de så sårt trenger. Kanskje derfor veit så få av den oppvoksende generasjon hva som egentlig skjedde på 70 og 80-tallet. På skolen lærer de ingenting, og mange jeg har snakket med hadde ikke hørt om Pol Pot. Nå støttet de Hun Sen fordi han forut for valget ga dem ei gratis T-skjorte eller en kilo ris. ”Verdenssamfunnets” krav om rettsak mot de tidligere Røde Khmer-ledere møtes med lunkenhet. Både blant folk og dagens ledere – mange av disse har også blod på hendene. Det de nå trenger er forsoning og oppbygging, ikke mer strid og kamp. En sannhetskommisjon etter sørafrikansk modell, iverksatt og styrt av kampucheanerne selv, kunne leget mange sår.  

Å reise rundt i dagens Kampuchea er spennende. Jeg krysset grensen helt sørøst i Thailand, etter å ha passert både Pattaya og Trat. Visum fikk jeg på grensa. Kom så til Koh Kong – der alle motorsykkeltaxifolka ville ha meg med til sin lokale ”chickenfarm” – og seinere med båt til Sihanoukville. Dette er landets sjøfartsby, men også mye mer. Bl.a. kjøttboller med potetstappe hos Henrik på det svenskdrevne ”Small Hotel”, en kald pils i baren hos trysilværingen Erling på Serendipity beach, eller overnatting hos tannløse Michael, fordums lektor fra Chicago, en noe så sjeldent som en sjenert amerikaner. Han forlot land og jobb i protest under første Golfkrig, giftet seg lokalt og finansierte guesthouset Sunset Garden Inn – der jeg betalte 3 dollars for rom med bad og TV med uttallige kanaler. Nå er sekstiåringen blitt nybakt far, men plages stadig med at konas drømmerier. Hun tror at USA er det forjettede land. Han vil ikke tilbake.

Sihanoukville er også badebyen. Med mange skjønne strender, skyggefulle parasoller, de hyggeligste folk og med et prisnivå som gjør at du bare kan spise og drikke av det hjertet måtte begjære. Utafor fastlandet er det øyer med enda vakrere strender. Her lever du primitivt og i pakt med naturen. 

Et par timers motorsykkeltur fra Sihanoukville ligger Kampot, en småby verdenskjent for sitt pepper. Kep og Bokor er i nærheten.  Begge steder var overklassens lekeplass i gamle dager. I Kep plasket de i vannet. I Bokor, 1000 meter over havet, nøt de det kjølige klima - og forlystet seg ved spillebordene. Noen av de siste kamper mellom Røde Khmer og Hun Sen fant sted her. Røde Khmer hadde sitt hovedkvarter i den katolske kirken, Hun Sen og hans vietnamesiske støttespillere holdt til i den gamle kasinobygningen.

I dag vitner alle ruinene om den svunne tid.  

Phnom Penh, hovedstaden, er en millionby full av liv, fra grytidlig morgen til rundt midnatt. Mekongelva renner gjennom byen, like ved elva ligger både kongepalasset og uttallige smårestauranter og hoteller. Bortsett fra en hundre meter høy haug med et tempel på toppen, kalt Wat Phnom, er byen helt flat. Jeg leide sykkel for en billig penge, nesten like billig hadde det vært å tatt motorsykkeltaxi. De er overalt og til enhver tid. Phnom Penh er også kjent for sine markeder, der det meste er å få kjøpt til en brøkdel av prisen hjemme. Piratkopiert software på CD koster en tier, de siste DVD-videoer 15-20 kroner. Massasje averteres til 5000 riel for timen, 8 kroner. Draught beer, med øl fylt til randen av glassset, koster en halv dollar.  Dollar og riel, landets egen valuta, brukes om hverandre.
I 90-åra var Phnom Penh er nærmest lovløs by. De mektigste utrustet egne private armeer, narkotika var nærmest en dagligvare, lykkejegere fra alle verdens kanter fikk jobb som engelsklærere, og bordellene ble drevet åpenlyst. For pedofile var landet et paradis. De verste utvekstene har en nå fått bukt med. Over 800 utenlandske pedofile skal også ha blitt arrestert, dømt og straffet - i sitt eget land.

Kampucheanerne er et folk av få ord. De er vennlige, og lette å omgås. Du føler lite masing, selv om tiggere – ofte mødre med spedbarn på armen eller gamle og unge som mangler bein og armer – prøver å få noen småpenger ut av turistenes velfylte lommebøker.

Flertallet av folket er fortsatt bønder. På landsbygda står utviklingen mer stille, det er i byene – og spesielt i Phnom Penh, Sihanoukville og Siem Reap at en merker den ”nye” tid. Angkor Wat – det storslagne tempelområdet utenfor Siem Reap og som jeg har besøkt under foregående besøk - er landets fremste turistattraksjon.  Både fra Phnom Penh og Siem Reap er det daglig bussforbindelse til Bangkok – du reiser om morgenen og er framme på kvelden.

Velkommen etter – når høstmørket blir for depressivt, til et land som er langt fra depressivt.