I 1994 var jeg på Cuba, som frivillig i “Brigada Nordica”. Det var under Cubas “harde trettiår”. Den enorme støtten som Cuba hadde fått fra det tidligere Sovjet-Unionen var stoppet opp. Landet måtte klare seg sjøl. Det ble en vanskelig omstilling for dette sosialismens utstillingsvindu, nå med knapphet på det meste for et folk der arbeidsmoralen aldri synes å ha vært på topp. Jeg opplevde demonstrasjoner både for og imot regimet, og flyktninger i skrøpelige båter som la ut på den korte, men farlige ferden mot Florida. Noe masseflukt ble det aldri. Landet kom seg nøysommelig ut av krisa. Brigada Nordicas innsats var heller beskjeden, selv om vi tok sånt jordbruksarbeid som cubanere flest ikke syntes noe særlig om.
 

Nå, 21 år etter reiser jeg som turist. Bor både privat og statlig - som jeg også gjorde den gang, og spiser både på private og statlige restauranter - som jeg også gjorde den gang. Atmosfæren er mye den samme, folk er like vennlige og like stolte, kriminaliteten er liten og landet styret fortsatt i pakt med Cubas særegne “sosialisme”. Vareutvalget er imidlertid bedre, og det er mer penger i omløp. Imidlertid: Fortsatt ønsker mange cubanere, spesielt de yngre, seg utenlands, der gresset antas å være grønnere. Klasseforskjellene synes å ha blitt større. At Raul Castro har tatt over for broren Fidel,  merkes lite for en turist som nyter sol, sand og sjø, og som attpåtil tar seg råd til å bo på et par av Cubas mange all-inclusive hoteller. 
 

Opptakten var imidlertid ikke den aller beste.
- Først var toget fra Drammen en halvtime forsinket.
- På Gardermoen ble Lisa nektet boardingpass. Vi skulle reise med Air Canada til Cuba, og siden turen også inkluderte et to timers transit-stopp i Toronto i forbindelse med flybytte til Havana, fikk vi nå vite at kravet var forhånds-visum for disse to timene, hvilket Lisa ikke hadde. Heller ikke jeg, for den saks skyld, men jeg kom jo ikke fra den 3. verden og kunne derfor reise uten sånt visum. Lisas flerårige resident-status i Norge, gift med nordmann og flybillett tur/retur var imidlertid ikke nok for skrankepersonalet. Hele billetten, også returbilletten, ble kansellert. Ingen kompensasjon er hittil blitt gitt.
- Hva gjør vi da? Avlyser hele turen, eller prøver å få tak i ny billett?
Vi valgte det siste, selv om flybillettene nå kostet det dobbelte. Kom oss videre noen timer forsinket, først med fly til Amsterdam og dagen etter til Havana, og med en hjemreise som vil inkludere en ekstra dag i Paris. Siden Lisa av en underlig grunn fikk etternavnet “Wambugu Christensen” på den nye flybilletten, mens hun bare heter “Wambugu” i passet, fikk vi uventa problemer i Amsterdam. Først ble hun nektet boarding også her.  Men med kopi av vielsesattest kom vi ombord som de siste på dette stapp fulle flyet til Havana.
- Og i Havana? Med kenyansk pass? Neppe hverdagskost. Derfor måtte passet hennes sjekkes ekstra grundig, noe som gjorde at vi på nytt kom bakerst i køen.
 

Vi ble møtt på Jose Marti-flyplassen, og bodde privat hos Alain på Malecon, denne kjente strandpromenaden med yrende liv - spesielt etter mørkets frambrudd. Her nyter “almuen” bølgeskvulp, hav, vind, utsikt, musikk og hverandre - ofte iblandet atskillige mengder cubansk rhum.
Alain levde godt på turister. Med 3 utleierom, og med en døgnpris pr rom som var nesten dobbelt av vanlig cubansk månedslønn, hadde han råd til å spandere all Havana Club vi måtte ønske - mot at vi selv betalte for blandevannet.
 

Men går det an for jevne cubanere å leve på en gjennomsnittlig månedslønn på 150-200 kroner? Tydeligvis, ellers ville enda flere cubanere dratt utenlands, det ville vrimlet av tiggere, eller landet ville opplevd sultkatastrofer. Det er viktig å huske at det er vanlig med flere inntekter i en familie, at helsetjenester, utdanning, bolig og jobbtransport som oftest er gratis, at basismatvarer er billige og at mange også får gratis måltider og andre goder via jobben.
Allikevel kan det bli knapt. En kylling kan eksempelvis koste ei hel ukes lønn, og ei litersflaske med Havana Club, denne kjente cubanske rhumen, nærmere tredjeparten av månedslønna.
Men mange cubanere har ekstrainntekter. Det er nå tillatt å dyrke og å selge avlinger fra egen jordlapp, økt turisme og sist års enorme vekst i privat utleie og private restauranter gir flere adgang til “turistdollar”. Dessuten: Mange cubanere har slektninger utenlands som sender penger hjem.
Tidligere ble amerikanske dollar brukt parallelt med cubanske pesos. Nå har egne konvertible pesos, cuc - som er ca. 9 kroner, erstattet dollaren. Disse har en verdi på 20-25 ganger vanlige pesos, og brukes mest av turister og mer velstående cubanere. Når du veksler penger på Cuba, må du være forbredt på mye venting. Det er få banker, og med kredittkort risikerer du timesvis i kø før du får ut noe penger. Euro er den foretrukne vekslevalutaen, har du amerikanske dollar betales en egen “veksleskatt” på 10%. 

Havana er en by i skjønnhet og forfall. Rehabiliteringarbeider pågår kontinuerlig, selv om pengemangel setter stopper for mye. Mest kjent er den vernede gamlebyen med sine torg, parker og barer, hvorav noen i sin tid ble frekventert av Ernest Hemingway. Revolusjonsmuseet forteller mye om opptakten til den cubanske revolusjon og om revolusjonens helter, men ingenting om revolusjonens seire. Jeg prøvde å få tak i ei rød stjerne, et jakkemerke. Sånn fantes verken her eller andre steder.
Butikkhyllene er langt fra rikholdige, men toalettpapir og såpe er ikke lenger mangelvare. Ei norsk dame som reiste med sine tenåringsdøtre klagde over at det ikke fantes tamponger. I noen butikker finner du lokal rhum og drikkevarer i alle varianter, og lite annet.
Prisnivået ikke altfor fjernt fra vårt eget. På litt bedre restauranter koster ei flaske Heineken 40-50 kroner, en coca-cola 30 kroner, og en kjøttmiddag 200 kroner. 
Men folkelivet er gratis. Musikken som strømmer ut fra gater, barer og restauranter er også gratis. Cubanerne elsker musikk, de har rytmen i blodet. De danser med - uansett når på døgnet, og uansett hvor du befinner deg. F.eks. i går, under lunsjen på vårt hotel: Husorkesteret bydde på eggende salsarytmer. Både gjester, kokke og serveringspersonale glemte maten, og svingte seg i stedet til feiende rytmer.
 

Selv har jeg alltid problemer med å forholde meg til nesten norske priser på fjerne reisemål.
Noen dager på et “all-inclusive”-hotell kan da være en redning: Jeg betaler samlet pris for alt, får et farget plastbånd rundt håndleddet og slipper - i teorien - å betale noe som helst ekstra, uansett “forbruk”.
Først bodde vi på det trestjerners Ancon-hotellet på sørkysten, 5 timer fra Havana. Stort, med flere restauranter og barer, spansk-kurs, salsatrening, tennisbane og diverse spill, underholdning og gratis mat og drikke døgnet rundt - til 3800 kroner for to personer i fem dager. Beliggende rett ved ei fin sandstrand og stille hav, og bare en halvtime med buss fra “Unescobyen” Trinidad. De fleste gjestene var middelaldrende canadiere på flukt fra kulda; Cuba er jo deres “kanariøyer”. 

Så, etter noen dager i Santa Clara og Matanzas, på et lignende sted på Playa del Este: Hotel Atlantico. Fordelen med dette hotellet var nærheten til Havanna, bare en halvtimes tid med gratis hotelbuss. Klientellet var også mer blandet, med folk i alle aldersgrupper og fra mange verdenshjørner. Lisa var dog den første afrikanske kvinne som barmannen serverte. Ellers: Noen italienske ungkarer som hver kveld tok taxi til Havanas diskoliv. Ei sveitsisk dame som svermet for mørkhudede cubanske menn, men som var oppgitt over at de krevde betaling for sex. Ei norsk dame som stort sett var overlatt til seg selv mens hennes cubanske ektemann flørtet med andre. En canadisk pensjonist som aldri ble lei av dagsturer til Havanas arkitektoniske perler. Mexicaneren som snakket varmt om “Commandante Marcos”, deres egen Che Guevara. Uganda-inderne som nå levde i Canada og som fikk en slags afrikafølelse her på Cuba.
 

Strendene her i nord er vakre, og offentlige. Glasskår er imidlertid ikke uvanlig, så trå forsiktig! Atlanticos svømmebasseng var skittent, kanskje like godt om det hadde vært tomt for vann, som i Ancon. Dette 3-stjerners hotellet, forøvrig bygd like før revolusjonen, var i tydelig forfall. Servicen var ofte under pari, og mange som jobbet i restauranten forventet tips, i forkant. Uten tips måtte du ofte selv stå i kø for drikkevarer, og ønsket du en drink, f.eks. Pina Colada eller Mojito, kunne en av ingrediensene  plutselig “mangle”. Av en eller annen grunn smakte heller ikke “Cuba Libre” sånn som jeg var vant til. P.g.a. USA-boikotten har nemlig Cuba utviklet sin egen cola. Importerte drikkevarer, også Coca Cola fra Mexico, inngikk ikke i “alt-opplegget”. 
 

Mange fnyser av dette med alt-inklusive - der du kan spise og spise, drikke og drikke, og der det er et bredt utvalg av det meste, ikke minst av kaker.  Får du helseproblemer, står her sykepleiere klar til å hjelpe. Spesielle “animation”-ansatte sørger for aktiviteter, og både på dag og kveld er det underholdning. Alle behov dekkes på hotellet, mange kommer seg derfor knapt utafor hotellområdet. Nærliggende, ofte små private restauranter, får sjelden besøk, der må en jo betale mens alt på “all-inclusive” er alt forhåndsbetalt.
På Cuba kan jeg lettere forsvare sånt enn andre steder. Her eier jo staten helt eller delvis alle hoteller, dvs. dette styrker landets økonomi, mens privatiseringen får magrere kår. Dessuten er det, i hvert fall på de to hotellene vi bodde, lett å reise rundt til omliggende steder. Da er vel alt som det burde være?
Kanskje. Men det er fristende å spise for mye og drikke for mye. Selv har jeg aldri vært så mye på do som her, og sjelden har jeg sett rundere hotellbetjening enn her.
 

Santa Clara er selve revolusjonsbyen. Det var her Commandante Che Guevara ledet et avgjørende slag i 1958, om dette er det lagd en kjent sang som jeg nå kun hører når jeg ber om at den spilles. I Santa Clara er det både minnesmerke og mausoleum til hans ære, og byen er et naturlig stopp på en Cuba-rundtur. Che ble såret i kamp i Bolivia i 1967, og så myrdet - på ordre fra CIA.
 

I Santa Clara bodde vi også privat, på et “Casa Particular”, kom med buss fra Trinidad og dro videre med tog - noe som alle frarådde. Tog på Cuba er nemlig et usikkert transportmiddel. Rutetidene kan variere fra uke til uke, og fra dag til dag. Det toget som dagen etter skulle gå ved halv elleve tiden - ifølge tre uavhengige jernbane-informanter - kom ikke før to timer seinere.
I ventetiden kom jeg i snakk med Ricardo, som drev den lille kafeteriaen Chrurros, rett ved stasjonen. Her serverte han kaffe til 40 øre koppen, ananasjuice til 80 øre, og sandwich til 2-3 kroner.  Og så snakket han flytende engelsk, var tidligere engelsklærer, men tjente mer som “selvstendig”. På Cuba er det liten lønnsforskjell mellom ulike yrkesgrupper. Som selvstendig næringsdrivende fikk han bedre økonomi.
- Hvorfor emigrerer du ikke, spurte jeg.
Nei, han hadde sin gamle mor på 80 å ta vare på, dessuten syntes han tydeligvis at Cuba ikke var så verst. Jeg tenkte uvilkårlig på et ordtaket jeg hørte i Tsjekkoslovakia i 1969 - om en fattig mann som var lykkeligere i sin hytte enn en prins i sitt slott. Ricardo kunne fortelle om mange utflyttede cubanere som nå ville tilbake, og mange som hadde solgt alt de eide og emigrert, men som allikevel ikke kom seg inn i USA. 
Jeg fortalte Ricardo at jeg var nordmann, og han kom nærmest i ekstase. På sin gamle laptop hadde han en film fra norske fjell og fjorder, som han viste meg. Han beundret vår natur, skulle han reise noe sted så måtte det være til Norge. 
Ellers synes han lite om turistene på Cuba. Hvorfor? Noe svar rakk jeg ikke å få. Toget kom. Men jeg kan tenke meg hva han ville ha svart: Turismen her innbyr lett til en trikse- og fikse-kultur. Noen tjener store penger, det skaper større ulikhet, varer og tjenester blir dyrere. Vanlige folk får det verre. Men alle turister var kanskje ikke like ille?
 

Togreisa gikk overraskende behagelig og raskt, gjennom et flatt og frodig grønt landskap med stort dyrkingspotensiale. I Matanzas lå togstasjonen langt utafor byen. De få gamle amerikanske biler og hestekjerrer ga langt fra nok transportkapasitet til alle som steg av. Vi gjorde som cubanerne - satte oss tålmodig til å vente - og kom greitt med neste hestekjerre. Dog til langt høyere pris enn det cubanerne betalte. Vi hadde  forhåndsbestilt vårt “Casa Particular”: Et stort rom med TV og aircon, kjøkken og bad, til 220 kroner natta. Alle som leier ut sånne rom må ha myndighetenes godkjenning, og de betaler visstnok 3-400 kroner måneden i flat skatt for hvert utleierom og så 10% av inntektene på toppen av dette. Forutsatt belegg noen dager i måneden, er denne skatten neppe avskrekkende. Ordningen med private restauranter og privat utleie - godkjent av myndighetene - fikk et sterkt oppsving for 3-4 år siden, da en erkjente at det statlige turist-tilbudet ikke stod i forhold til alle som ville besøke øya.
Matanzas ligger i nærheten av turistmagneten Varadero, som er chartermålet for de fleste utlendinger. Midt i Matanzas fant vi en svær sal, masse bord og et stort portrett av Che. Han røyka sigar og spilte sjakk.  Her var det fritt fram for alle og enhver, selv om det bare var et par andre her da vi på kvelden satte oss ned for et parti.
For å komme fra Matanzas til Atlantico-hotellet, 6-7 mil unna, på selve juleaften, måtte vi ta privat-taxi, en gammel amerikansk bil fra før revolusjonen. Startprisen var drøye 350 kroner,  vi endte opp med å betale 250. Transport av turister er god bisniss på Cuba, og siden de fleste veit at turister har penger, er det meget tidkrevende å prute. Lokal transport er både dårlig og vanskelig å spore opp.
 

Internettforbindelsen på Cuba er av ny dato, og frustrerende. Treg, ustabil, og dyr. Å bruke egen mobil med norsk nummer, koster skjorta. Å kjøpe cubansk simkort, er kostbart og komplisert. Løsningen er å få tak i et cubansk internettkort som både virker på mobil og på datamaskiner. Det gir en times forbindelse og koster 18 kroner, forutsatt at du får kjøpt kortet til normalpris. Ofte kan det bety så lang køståing at mange i stedet kjøper det på svartebørs, til dobbel pris. Du logger deg inn med kortets koder, og tiden begynner å løpe. Ofte er det vanskelig å logge ut, da bare fortsetter tiden selv om du er frakoblet nettet. Wi-fi finnes på noen av hotellene, og i større by-parker overalt i landet. Trådløse soner er ikke vanskelig å spore opp: Der det sitter mange og taster på sin mobiltelefon, der er det internettforbindelse. Cuba synes å mangle internettsensur. Facebook f.eks, som er stengt i Kina, er tilgjengelig. Det samme er også nyheter fra vestlige TV-stasjoner som bl.a. BBC og CNN, og fra kinesiske CCTV og russiske RT.
 

Vi har akkurat  forlatt Atlanticos melhvite strender og krystallklare badevann. De siste dagers cubatur tilbringes på hotel i selve Havana. Julefeiringa her var på et behagelig lavbluss, det ryktes også at nyttårsfeiringen er meget moderat, bl.a. uten raketter. Dagen etter, 1. nyttårsdag, hjemreisedagen, er også Cubas revolusjonsdag. Nå er det 57 år siden triumviratet Castro, Cienfuegos og Guevara feide vekk det gamle og korrupte maktapparatet. Få år seinere brøt USA alle forbindelser med Cuba,  boikottet landet og tvang andre til å gjøre det samme. Gjentagne ganger har den amerikanske regjering prøvd å myrde Fidel Castro og ødelegge landet. Handelsboikotten står fortsatt ved lag, selv om den årlig fordømmes av FN. I år ble boikotten bare støttet av to land,  USA og Israel.
 

Cubanerne synes å være trøtte av ideologi, og drømmer om et liv i mindre knapphet, mer overflod og en lønn som ikke er “peanuts”. Castrobrødrenes Cuba går mot slutten, Fidel er gammel og syk og ikke lenger den karismatiske leder. Mange håper USA-boikotten skal opphøre, og tror da at alt vil bli bedre. Jeg er ikke så sikker. Rett nok vil amerikanske turister med sine dollars strømme til øya. Men med det også mer kapitalisme og mer pengeøkonomi der mye vil bli dyrere og de sterkeste vil vinne enda mere. Med blant disse hører neppe den jevne cubaner.