Albania er et av Europas få gjenværende utenforland. For 25 år siden ble fyrtårnsosialismen avløst av politisk kaos. Spekulanter og korrupsjon fikk fotfeste, og et statslotteri som skulle gjøre alle til millionærer fratok folk flest sine siste sparepenger. «Fri» konkurranse gjorde at den tidligere trygge arbeidsplassen ble nedlagt. Mens flyktninger fra Albania tidligere var en sjeldenhet, kunne alle nå søke lykken utafor landet.

I dag ønsker åtte av ti ungdommer å forlate landet og medlemskap i EU er drømmen, ifølge min guide på Etnografisk museum i Gjirokaster. Museet er Enver Hoxha sitt barndomshjem, men det forties.
Få dager før avreise kjøpte jeg en tur/returbillett til Hellas. 448 kr. Derfra var det knappe 15 mil til Albania.
Fra Preveza-flyplassen i Hellas, der jeg landet ved middagstider, brukte jeg biler og busser, og var framme i Albania før solnedgang.
Først haik den halve mila til Preveza by, så venting på buss derfra til Ioannina og seinere til grensa ved Kakavie, og de siste 5-6 milene i spleisetaxi til Gjirokaster.
Gjirokaster er egentlig to byer. Den nye og den gamle, sistnevnte er på Unescos verdensarvliste fordi den visstnok representerer et forsvinnende samfunn og livsstil. Med en imponerende festning, bakkete, trange smug, steinhus og steingater, noe som også gjør det til et sant helvete å bevege seg utendørs i regnvær og på vinterstid.
Både partileder Hoxha og forfatter Ismail Kadare ("Bryllupet"), er begge født her. En gang var de begge det isolerte Albanias ansikt utad. Kadare lever fortsatt, hylles, bor vekselvis i Paris og Tirana, og er - om jeg skal tro en albansk-amerikaner som jeg møtte i hans bardomshjem - antikommunist i sitt hjerte. "Les hans verker mellom linjene, så vil du forstå", fikk jeg høre. Enver Hoxha derimot, som ledet moderniseringen av Albania etter krigen og fram til sin død i 1985, antifascist, motstandsmann, kommunist, er ikke-person. Han er "diktatoren" som skal glemmes.

Kystbyen Sarande, halvannen time og en 20 kroners bussbillett unna Gjirokaster, er Albanias fremste ferieparadis. Her bygges det over en lav sko, men byggetillatelser er det ofte så som så med. Noen norske venner av meg har i 3 år eid en kjempefin og sentral leilighet her, men boligen mangler fortsatt ferdigattest og sikre eiendomspapirer. De er ikke alene. Å kjøpe bolig i Albania kan være en risikosport.
Fra den greske øya Corfu tar det bare en halvtime med hurtigbåt til Sarande. Det er også fergeforbindelse med Italia. Ikke minst grekere og italienere, lei av EU-priser, lever godt her for halvparten av kostnadene hjemme.
Albania står på god fot med USA. En grunn er amerikanernes støtte til et "albansk" Kosovo. I Sarande har et enstemmig bystyre vedtatt å hedre Hillary Clinton med ei byste. Der håper de på at ektefellen til Bill, som bombet "fienden" Serbia, skal bli USAs neste president.
Sarande har høysesong i juli og august. Da er det nesten alltid sol, og over 30 og 25 grader i luft og vann. Lokale og utenlandske turister strømmer til - og prisene på hotellrom kan mangedobles. Hotel Republika, rett ved stranden, som kostet meg 10 dollar natta i september for tre år siden, tok nå det femdobbelte. Jeg fant i stedet et billigere opplegg på nabohotellet Pini, enkeltrom med frokost for 250 kroner.
Til lenger du fjerner deg fra strandpromenaden, til billigere innkvartering får du. Og det er alltid tilbud: Albania er et land med stor arbeidsløshet, de heldige tjener tiendeparten av hjemme. Turismen blir en kjærkommen ekstrainntekt for mange.
Sarandes strandpromenade går gjennom mesteparten av byen. Nedenfor og tett inntil ligger stranda, stort sett småstein, men ikke altfor ubehagelig. Her kan du leie en strandseng til 10-15 kroner, eller ta en halvliter godt albansk øl ovenfor, på andre siden, til samme pris. Du får velsmakende pizza- og spaghettiretter til under femtilappen, eller iskrem med to kuler til 50 lek, dvs 3,50 kr. Fisken derimot, tiltross for Adriaterhavets nærhet, koster mer enn den smaker.

Sarande ligger på den såkalte albanske riviera. Der de golde dal/fjellsidene ikke stuper rett uti havet, ligger små landsbyer og badesteder. Fra hovedveien er det kjempeutsikt, og veien
går ofte oppe i dalsidene, langt fra havet. Så kan du ta avstikkere på små veier til de steder du ønsker å besøke. Hit er du stort sett avhengig av egen transport. Greiest blir det å leie bil eller scooter, om du da ikke foretrekker å sykkeltråkke opp og ned på den 6-7 mil lange rivieraen. Jeg foretrakk scooter (20 euro døgnet), og rakk det meste - fra Himare i nord og til Ksamil i sør.

Bildet viser utsikten mot sør. Corfu til høyre, Ksamil - der mange nordmenn har leiligheter - ligger over fjelltoppene på midten. I forgrunnen ser du en av de nærmere 200.000 betongbunkere som ble bygd under Enver Hoxhas tid for å forsvare Albania mot fiendtlige inntrengere. En bunkers for hver femtende innbygger i et land på størrelse med Hedmark fylke. 

Albania er rik på historiske minnesmerker. Her finner du gamle slott, festninger og amfiteatre. Kirker, klostre og moskeer - selv om landet, som verdens første, for 50 år siden ble erklært ateistisk.
Mange besøker de nær tretusen år gamle ruinene ved Butrint, knappe et par mil fra Sarande, i dag på UNESCOs verdensarvliste. Angivelig bygd av illyrere (et gammelt balkan-folkeslag), og seinere underlagt både grekere, romere, korsfarere, venezianere, tyrkere og - franskmenn.
Jødene har to tusen år gamle røtter i Albania, og i selve Sarande, graves restene ut etter en 1500 år gammel synagoge. Under naziokkupasjonen ble jødene beskyttet av lokale muslimer. Etter kommunismens fall valgte de fleste jøder - av økonomiske og ikke anti-semittiske, grunner - å emigrere til Israel eller USA. 

Om du vil besøke et land litt utenom det vanlige, som ikke ligger altfor langt unna, som er trygt, billig og har bra nok standard, reis til Albania. Veiene er gode, og de såkalte furgons, minibusser som går når de er fulle, er et rimelig transportmiddel . Fra å være et land der bare de færreste for en generasjon siden kunne noe fremmedspråk, snakker i dag mange litt engelsk. Folk er hjelpsomme og hyggelige.
Hovedstaden Tirana har sin "Mor Teresa"-flyplass, men det blir rimeligere å ta billigfly til et naboland og så fortsette land/sjøveien. Primært fra Hellas, Makedonia eller Montenegro. Pogradec ved Ohrid-sjøen, Durres, reisemål for "vennskapsturer" i 60- og 70-åra, og Tirana, som fortsatt har mange minner fra svunne tider, er også vel verdt å besøke.
I sentrum av Tirana sitter nasjonalhelten Skanderbeg til hest. Han ledet albanernes kamp mot ottomanerne på 1400-tallet, og er - uansett politiske sympatier - landets evige og store nasjonalhelt.