Iran - Kenya
2005/04

Hva gjør jeg i den fjerne ørkenbyen Yadz, 70 mil sør for Teheran, på en muslimsk høytidsdag med mye stengt, nesten blakk på lokal cash, når ønsket er snarest å gjenopprette mitt livs balanse?
Dere skjønner, Iran er for mange både et eventyr og et paradis, men jeg trengte noe mer - uten å risikere piskeslag for det minste avvik. Jeg lengtet også etter flere av livets kontraster.
Det var tirsdag kveld. Nairobi, Kenyas hovedstad, lokket etter over fem års fravær. Men hvordan skulle jeg komme dit? Kunne jeg være der allerede i morgen kveld?

Fra Yadz gikk Iran Air til Teheran, fra Teheran fløy Emirates først til Dubai og deretter med nytt fly til Nairobi. Men - var det ledige plasser og korrespondanse? Og - kunne jeg betale billetten med dollar?
Jeg funderte, og prøvde å finne svar. På det eneste åpne reisebyrået fikk jeg vite at det gikk fly ved 11-12-tiden, mens det stod kl 8 i guideboka.
Om det var ledige plasser? Det visste ingen. Ei heller om jeg kunne betale med dollar.
Nei - mine planer om å komme raskt videre måtte nok skrinlegges. Da ble det tog i morgen kveld i stedet, og kanskje flere døgns forsinkelse.

Så traff jeg Hassan. Som kom syklende forbi der jeg vandret tenksom i Khomeini-gata.

- Om det var noe jeg lurte på, om han kunne assistere meg på et eller annet vis?
- Ja, svarte jeg. Jeg vil være i Teheran om 12 timer. Om det var mulig?

Hassan visste ikke. Men han hadde telefonkort, og ringte. Til slutt kom han fram til en åpen informasjonstjeneste.
Joda, det gikk fly hver dag kl. 7.50. Men, jeg måtte ringe etter kl. 6 imorra tidlig både for å få plass og svar på mine andre spørsmål. Jeg øynet muligheter, og feiret ved å invitere Hassan på brus og Kebab. 

Hassan var 24 år, og nettopp ferdig med 20 måneders militærtjeneste. Hans jobb hadde da vært å vokte jernbanestasjonen i Yadz, med skarpladd gevær.
Hassan var ivrig etter å snakke med turister. Det var sånn han lærte sin engelsk, han tilbød endog gratis guiding om noen skulle være interessert og om det passet med hans skiftplan. Nå var han maskinoperatør, fabrikken han jobbet på lagde keramiske fliser med italiensk maskiner. Han kunne tjene 12-1300 kroner måneden, det var visstnok 500 kroner mer enn  hva som var vanlig.

Hassan kjente flere turister, tyske og italienske menn. De likte denne beskjedne og charmerende ung-gutten og håpet på noe mer. Men Hassan hadde avslått tilbudene. Han hadde sans for kvinner og ikke menn, selv om han kunne strekke seg til å gi massasje.
Hassans store problem og lengsel var imidlertid at han enda ikke hadde vært til sengs med noen kvinne. I Iran var det så godt som umulig - selv om han rett nok kunne inngå noen timers ”korttids-ekteskap” og få velsignelse av en muslimsk prest. Til vanlig var det visstnok krigsenker, offentlig registrerte og i 30-40 års alderen, som tilbød sine tjenester mot økonomisk vederlag. Men Hassan ønsket først å bli litt kjent med kvinnen, og ville også helst ha ei på sin egen alder.
- Om jeg hadde noen gode råd åssen han kunne treffe kvinnelige turister?
Jo, jeg kunne da saktens gi noen råd. Han var takknemlig. Problemet var imidlertid at de fleste turistkvinner i Yadz virket å være på gruppetur, samtidig som de var i pensjonistalder. Og å være gigolo - et ord han ikke hadde hørt før - hadde han ikke særlig sans for. Han overlevde bra med de penger han tjente på fabrikken, klarte endog å spare mesteparten.
Hassan hadde imidlertid en plan, han ville på ferie til Syria. 2 dagers jernbanereise unna. Der var det friere, der var kvinnene vakre og lettere tilgjengelige. Han skulle reise sammen med moren, til neste år. Så, når hun gikk til moskeen for å be, da visste han hva han skulle gjøre.
- Om jeg kjente noen fra mitt land som skulle til Iran?
- Ja, kanskje.

Da måtte jeg endelig be de emaile han (camaran2001@yahoo.com), så kunne han guide og kanskje noe mer. 

Klokka 6 neste morgen stod jeg opp. Og ringte fra hotellet.

Nei, flyet var fullt, men jeg kunne komme et kvarter i forveien. Stand-by. Kanskje ble det et ledig sete. Billetten måtte handles i lokal valuta, men det visste seg allikevel ikke å være noe problem: Hotellet vekslet til iranske riel til nesten samme kurs som banken.

Jeg tok taxi til flyplassen, og var der en drøy time i forveien.
Som nummer 2 av 5 på ventelista fikk jeg plass. Så dro jeg fra solskinnet i Yadz til regnværet i Teheran, landet presis litt før 9, og håpet å komme meg videre til Afrika med første fly.

Men - heller ikke på dette flyet hadde jeg reservert plass. Det var umulig så lenge jeg ønsket å betale med kredittkort (og dermed få automatisk reiseforsikring). Da måtte billetten kjøpes på flyplassen. Jeg fant endelig Emirates sitt kontor.
- Om det er plass på første fly til Nairobi?
- Kanskje. Det er plass til Dubai. Derfra til Nairobi er det usikkert.

Men - det ordnet seg. Flyet gikk om knappe 2 timer. Det var ledig sete helt fram, og retur tilbake til Teheran på ønsket dato. Til tilbudspris - 583 USD med avgifter og alt. Tilbake i Teheran om drøye 2 uker - der det så skulle gå greitt å få et 48-timers transittvisum i ventetiden på flyet hjem.

På flyet til Dubai satt jeg ved siden av en iransk kvinne som jobbet i Dubai, som øyespesialist. At hennes store ønske var å komme til Norge på ferie, var unektelig en overraskelse.

På veien videre traff jeg en indisk og en afrikansk forretningsmann, begge med bisniss i Nairobi. De hadde vært i Dubai for å handle elektronikk.
Dessverre hadde flyet vært forsinket til Dubai, og transfertiden var for kort til at min bagasje kom med samme fly. Så, selv om jeg landet etter planen i Nairobi, tidlig på kvelden, var jeg først komplett dagen etter. Da kom også Elvis, den afrikanske forretnings- og familiemannen, til hotellet og hilste på meg. Ikke med sin kone, men med sin ferme lokale elskerinne.

For noen dager er det nå Nairobi og seinere Mombasa. Og så tilbake igjen til Teheran og seinere hjem til Norge, seint på nasjonaldagen.

Hva som gjør Afrika og Kenya så fascinerende når jeg hadde det så trygt og greitt i Iran?
Kanskje blir det tema i et annet reisebrev.