Korrupsjon og Songkran
2007/05

Bali, gudenes øy, er fortsatt stille. Øyas popularitet for vestens turister, nådde sitt høydepunkt for 10 år siden. Den gang Indonesia ble styrt med jerngrep av general Suharto – også kjent som verdens rikeste og mest korrupte mann. Bare det å uttale ordet ”kommunist” kunne den gang føre til mange års fengsel.

Men turistene strømmet til. Glemte undertrykkelsen, og levde på overflaten: Gjestfrihet, sol, strender, shopping, kultur – til fordelaktige priser. Så kom den økonomiske krisa, ”krismon”, utviklingen mot demokrati, krigen mot terror, Balibombene og vestlig islamfobi.
Indonesia er verdens mest folkerike muslimske land og Bali – den frodigste øya i dette øyriket med bl.a. 3 årlige risavlinger – har også måttet betale sin pris, selv om den er dominert av fredelige hinduer. Australia, USA og Japan, har fortsatt reiseadvarsler. Sånt kan skape problemer for reiseforsikringen, og mange utenlandske turoperatører holder seg derfor unna. Mange turister ordner i stedet reisa på egen hånd – kjøper bare flybilletten og fikser selv hotell, enten via internet eller ved ankomst. Det er aldri mangel på hotellsenger og transport, du får tilbud om bil eller motorsykkel nesten på hvert eneste gatehjørne.

Levekårene for folk flest har utvilsomt blitt forverret de siste 10 årene. I handel taper landet overfor det langt mer effektive Kina. Demokratiet er mest bare i formen, selv om ingen lenger fengsles for sine meninger. Kommunistpartiet er fortsatt forbudt, og skolebøker med bilder av Karl Marx, Gorbatsjov eller nazistiske konsentrasjonsleire, blir inndratt. Korrupsjonen er kanskje verre enn før, men mer ”demokratisk” fordelt. Landets lovverk kan fortsatt tolkes i de mest ulike retninger. Mange aksepterer kun utlendingenes penger, og vil ikke gi dem noen rettigheter. Sånt skaper dårlig klima for utenlandske investeringer og utvikling. 

I går ville politiet her stoppe meg to ganger. Første gangen var grei. Jeg trodde at enveiskjøringen også her hadde unntak for motorsykler, og hadde et internasjonalt førerkort som for lengst hadde passert gyldighetsdatoen - men som alltid tidligere hadde blitt godtatt. En overhyggelig og engelsktalende politimann påpekte alt dette, og ville gjøre opp saken på stedet. Jeg hadde ikke noe valg, ønsket ikke motorsykkelen midlertidig konfiskert og kanskje rettssak om jeg nektet. Men da politimannen ville ha 200.000 rupiah (tilsvarende 140 kroner), synes jeg det var vel mye, og fikk prutet beløpet ned til det halve. Han var fornøyd, fikk pengene rett i hånden, og kvittering – hvem brydde seg vel om det?
Like etterpå vinket en ny politimann meg inn til siden. Han passerte i en politibil, spottet akkurat meg fordi jeg var turist, og håpet vel at et eller annet var galt med mine papirer. Jeg valgte følgelig ikke å se han, og stoppet derfor heller ikke. I stedet smatt jeg med letthet unna i trafikkmylderet. Denne gang ville det vel blitt bot for det utløpte førerkortet. Mens indonesierne for sånt må betale 50.000 rupiah, måtte jeg som utlending sikkert ut med det dobbelte.  

Dette er også prisen når turismen svikter og landets økonomi er skakkjørt: Stadig flere håper å gjøre bisniss med turister, men det er for få turister. Følgelig blir det som er av  turister ”utbyttet” desto hardere. Det meste kan kjøpes – av selgere, serviceytere, politi – og tilbudene er overalt, med stadig mer energisk markedsføring. På kjøpet får du et varmt smil og en hyggelige prat, sånn at du ikke skal føle deg som en taper. I forhold til dem er du det heller neppe. 

Werner, vår byggekonsulent, ble endelig løslatt fra varetekt i begynnelsen av mai, etter utallige forsinkelser. Da hadde han sittet inne i over 4 måneder under meget primitive forhold. Aktor krevde 3 års fengsel, han ble frikjent på alle punkter. Det som måtte være av feil i hans immigrasjonspapirer, var ikke hans skyld, men myndighetenes.
Det lokale Lombokpolitiet hadde nå også fått strenge direktiver fra øverste hold om virkelig å slippe han fri – sist han ble frikjent, satte de han jo inn igjen like etterpå, på nye anklager.
En ting er å vinne i retten, en annen ting er å få sin rett i praksis. Den har han enda ikke fått. Få dager etter frikjennelsen, ble 300 demonstranter fraktet i store lastebiler til immigrasjonsmyndighetene. Her krevde de Werner deportert. Han er arrogant, sa de, han mener at alle på Lombok er tjuver. Sånne påstander appellerte. Demonstrering, skrik og skrål, er sikkert også mer spennende enn et tilsynelatende monotont liv der fem daglige bønner er høydepunktet.
Alt tyder på at demonstrantene ble betalt av Keiserens penger. 10 av dem ble også arrestert pga. hærverk. Å forstyrre lov, ro og orden er vanligvis alvorlig i Indonesia. Men om politiet tørr finne den ansvarlige for demonstrasjonen når han er en av deres egne  ”hovedsponsorer”, kan være tvilsomt.
Werner frykter nå for sitt liv, og har inntil videre gått i dekning.  

Og vår bygging. Ja, den legges også på is inntil videre. Vi har tid. Kanskje vi heller burde bygge en liten moske på tomta, med kraftige høyttalere mot Keiserens hus? Lombok er jo de 1000 moskeers øy, og en moske i vårt ”kristne” boområde vil neppe være det Keiseren ønsker mest. Og - hvem ville våge å demonstrere mot moskebygging på ei muslimsk øy?

Selv valgte jeg ikke å reise til Lombok denne gangen, det gikk rykter om at politiet kunne finne en aller annen grunn til å sette meg i varetekt, såfremt jeg ikke betalte de en god slump penger. Nå har jeg imidlertid engasjert en av landets beste advokater. Kostbart, men kanskje nødvendig.  

Men min verden er mer enn Indonesia.

Etter Nairobi, dro jeg til Mombasa – en av verdens mest fascinerende byer. Med en spennende blanding av kulturer og religioner, og sitt eget ”fort Jesus”, bygd av portugiserne for et halvt tusen år siden. Nord og sør for byen er det deilige strender. Jeg trives godt på Bamburi beach –  riktignok dyrere enn strendene i Indonesia – men i Afrika finner jeg en folkelig charme som jeg opplever mer ekte enn i denne del av verden. Men kenyanerne sliter også med sin korrupsjon, og politiet der står ikke tilbake for det indonesiske.

Til mer billig, fascinerende og eksotisk et reisemål er, til større kan også baksiden av medaljen være. Til eldre du er, er du også en potensiell større melkeku. Havner du i politiets klør, uansett skyld eller uskyld, er du sjanseløs i hvert fall i de første dager, til evt. ambassade er kontaktet. Da kan det bli varetekt på overfylte celler.
Dagene før helg eller helligdager er spesielt farlige, og anklages du for terrorisme, narkotika, ”child abuse” eller ringeakt for politiet, kan det meste skje. Da kan det også ta flere dager før rettsapparatet igjen fungerer, og følgelig har politiet nesten blankofullmakt til å gjøre hva de vil. Eneste løsningen er da å betale deg ut av problemene – ”gentlemen’s agreement”.
Å være fengslet i disse landene betyr null rettigheter, og en helseknekk du kanskje aldri kommer deg over. Det sies at det sitter mange mzungoer, hvite, i varetekt i Mombasas fengsler. Selv har jeg heldigvis denne erfaringen til gode.

Årsaken? Et underbetalt politikorps og turister som har det meste og har råd til det meste. Og - mange klokkere som vil ha sitt.   

Jeg var også noen dager i Thailand, midt under den årlige vannfestivalen, Songkran. Det var et selsomt show som pågikk ei hel uke. Som ubevæpnet var jeg ikke altfor happy, sleit fortsatt med et beinsår som enda ikke var grodd (men som nå er OK), og risikerte å bli tømt vann over eller bli ”beskutt” med vannkanoner, vanngeværer eller vannpistoler så fort jeg forlot hotellet. Spesielt var det ille i nærheten av puber befolket av alkoholiserte hvitinger, med det mest moderne innenfor vannsprut-teknologi. Med store vannbeholdere på ryggen, høyt trykk og ofte iskaldt vann. 

Pickuper kjørte rundt i gatene med fulle vanntønner, på gatehjørnene var det  vannreservoarer og kraner. Det var bare å fylle opp, og sprute. På hvem du ville -fotgjengere, motorsyklister, bilister eller passasjerer. Ingen hadde lov til å bli sinte. Heller ikke om noen smurte deg inn med gulaktig leire på kropp og i fjes. Politiet var fredet, selv om også de – på den siste dagen - var lovlig offer i dette ”smilets land”.
Songkran er den thailandsk nyttårsfeiringa. Trafikkulykkene mangedobles, men mye gammel synd vaskes vekk. De som overlever går velsignet inn i det nye året.  Kanskje ble også jeg et nytt menneske? 

Min hjemreise starter om få timer og tar 3 dager. Først til Kuala Lumpur, så til Bangkok, så til Addis Ababa. så til Stockholm og så til Oslo/Drammen. Nasjonaldagen tilbringer jeg i Addis, men langt fra svulstige taler og nasjonalromantikk. Sånt overlater jeg til min gamle venn, ambassadøren.