Boracay - melstrender og SanMiguel

2011/12

 

 

Boracay skal visstnok – ved siden av Phuket og Bali – være Sørøst-Asias
beste ferieparadis. Her er det fine sandstrender, mye sol, varmt og
svalende, bra hotell- og restaurantutvalg, dag- og natteliv og massevis av
shoppingmuligheter. Det meste er billig, og lokalfolket er smilende,
hyggelige og serviceinnstilte.
Kuta-Bali i Indonesia og Phukets Kata, Karon og Patong - kjenner jeg fra
tidligere. Nå er jeg på Boracay, og skal nyte slutten av året i sol og sjø.
Dvs. om det da ikke kommer uvær  inn fra Stillehavet som gjør at det er
lurest å holde seg innendørs. Rett nok skal desember være bra, men i disse
usikre klimatider har heller ikke Visayas - øyriket midt på Filippinene som
også Boracay er en del av – noen værgaranti.

Boracay er ei lita øy, 9 km på det lengste. Uten egen flyplass og
landforbindelse. Transporten til den store naboøya Panaya går lettest med
småfly. Derfra går det jevnt med små utriggerbåter til Boracay, et kvarters
tid unna. Redningsvest er påbudt, men om været er dårlig, kommer du verken
til eller fra. Med et par ukers tilmålt juleferie kan det i verste fall bety
endeløs venting på Manila-flyplassen eller forsinket hjemreise. Ikke alle
tar sjansen, og velger derfor bort Boracay.
Og det er synd. Nettopp fordi lille Boracay med sine 12.000 fastboende har
plass til langt flere enn de nærmere en million turister som kommer hit
årlig - hvorav flesteparten er filippinere, koreanere og kinesere.
White beach med sin Beach Road er ”stedet” på Boracay. Langs denne flere
kilometer lange strandstien rett ved havet, finnes det meste:
Variert utvalg av restauranter - der du noen steder kan spise så mye du vil
og drikke så mange øl du vil - for under hundrelappen.
Små hoteller - der du fra balkongen har utsikt mot et endeløse hav og et
yrende strandliv med bading, snorkelling, seilturer og diverse vannsport.
Bl.a. kiteboarding. Med føttene surret fast til et lite surfebrett, og
kroppen til en slags fallskjerm, lar du bare vinden ta deg til himmels. Det
tar visstnok en halv dag å lære å komme opp og ned igjen, jeg har ennå ikke
våget. Dessuten - det skal visstnok være vanskeligere å lære etter hvert som
årene siger på. Kanskje kommer jeg bare opp og ikke ned?
Strandstien kan tidvis minne om en orientalsk basar. Her er det tett i tett
med tilbud: Solbriller, klokker, smykker, barbecue, kokonøttjuice og T-skjorter.
Kvinner som vil tatovere deg, frisere deg eller gi deg massasje.
”Beach-boys” som vil ha deg med på utflukter. Overalt får du kaldt filippinsk øl,
med eller uten isbiter. Mest kjent er SanMiguel. Ei flaske for under fire kroner -
eller det to-tredobbelte om du går på nattbar med liveband, vestlig popmusikk og
kontaktsøkende lokale skjønnheter.
White beach er trygg, sikker og rein. Røyking og motorisert ferdsel er
forbudt, søppel finnes ikke. Syklende turistpoliti er nærværende.
Båttrafikken er henvist til tre mindre ”båtstasjoner” - på resten av stranda
er du alene sammen med andre badegjester. Selve stranda er et eventyr.
Skyggefulle palmer, melaktig sand og krystallklart vann, 27 grader året
rundt.
For de som elsker strandliv og billig alkohol går Boracays White beach både
Bali og Phuket en høy gang. Her er også solnedgangene vakrest. Men for de
som ønsker noe mer, en slags ”opplevelsesferie”, kommer Boracay til kort.
Ingen templer eller klostre som på Bali eller Phuket. Ikke noe ”kultur”. Vil
du farte litt rundt, er du avhengig av organisert transport. Rett nok kan du
leie motorsykkel til 100 kroner timen, eller tråsykkel til 50, men for denne
prisen får du hele 3-4 dagers leie de andre stedene.
Imidlertid: Kommer deg litt vekk fra stranda, for eksempel til en forfallen
lokal bar med karaoke-musikkanlegg, de billigste SanMiguel og de mest
tvilsomme filippinere - kan du være sikrere på suksess her enn på de andre
stedene.  Grip mikrofonen og prøv deg på evergreens som Green Green Gras of
Home eller Country Road. I engelsktalende, amerikanskinspirerte og katolske
Filippinene - med millioner av sin befolkning som ”gjestearbeidere”
utenlands - kan alle disse sangene. Applausen vil ingen ende ta.
Jeg kom hit via en stor omvei: Fra Kina til Bangkok, så sørover til Malaysia
og Singapore. Videre østover til Filippinene - Cebu, Negros og Panaya. På
nyåret går turen med båt og buss til Mindoro og Manila, og så hjem fra
Hongkong om knappe tre uker.