Mingalarbar er ikke noe folkeslag, det er en hilsen. De nærmere 60 millioner som hilser “mingalarbar” bor på et område over dobbelt så stort som Norge. De færreste har hatt kontakt med turister.
Mingalerbarfolket smiler mye, og har en grunnleggende tro på alt liv. De er ærlige, høflige og beskjedne, og synes å bry seg både om hverandre og sin "gud". De bor i varmen, i storslagen natur. Mektige elver renner gjennom landet. Noen få snakker litt engelsk. I stedet for å si “hello”, er det lurt å lære seg deres variant - “mingalarbar”.

Jeg har tilbragt et par uker i områder som for 3-4 år siden var stengt for turister. Visum fikk jeg greitt i Bangkok, eventyret begynte like etter den kjente Broen over Kwai.
Kwaibrua ble delvis bygd av “hvite” krigsfanger. Brua ble filmatisk berømt i 50-årene. Japanerne ville erobre India, og da var jernbane til Burma viktig for å få fram forsyninger. I dag brukes bare en mindre del av linja, men du kan fortsatt ta toget fra Bangkok, over brua ved Kanchanaburi og også noen mil lenger på denne “Dødens jernbane”. Nå er det lagd vei i disse folketomme jungelområdene.

Grenselandsbyen Htee Klee, ligger 4 reisetimer fra Bangkok og 5 timer fra elvebyen Dawei.
Dette ble min inngangsport til Myanmar, Mingalarbarfolkets land. Her virket ingen å være interessert i verken visum eller pass, og etter noen timers venting på transport, kom jeg meg videre på sølete og humpete veier.

Dawei er provinshovedstad med landsbypreg, der tiden virker å ha stått stille. For tre år siden kom de første turister hit. Et kvarter unna ligger milevis med vakre, øde og melhvite sandstrender. Dawei sies å være Myanmars våteste sted.
Jeg leide moped, og underveis til Paradise beach, 3 timer lenger sør, begynte det å hølje ned. Stedet skulle være det ultimate: Vakker hesteskoformet øde sandstrand, krystallklart vann, 10 enkle hytter, ingen bilvei, ingen strøm, ingen telefon, ikke internett, men nok av god mat og drikke, samt hyggelig engelsktalende vert. Nesten som Phuket for 50 år siden?
Unge vestlige backpackerjenter syntes dette var drømmen, en engelsk professor jaktet på sjeldne dyre- og plantearter, og russere som hadde flydd tur/retur fra Moskva for 2000 kroner, var henrykt over å kunne bade nakne. Men det regnet og regnet. Vinden lagde kjempebølger og understrømmer gjorde alt enda mere skummelt. Paradis? Ikke i sånt vær.

Dawei ligger midt i det sørlige Myanmar. De fleste turister - hvorav mange lokale - kommer hit etter en kort flytur fra hovedstaden Yangoon. Men videre? 20 timer i buss sørover, på nybygde veier, mot Thaigrensa ved Ranong? Eller i stedet båt gjennom hele denne spennende øyverdenen? Glem båten, den er kun mulig for rike turister med spesialtillatelse. Nordover er det enklere: Buss - eller tog som bruker dobbelt så lang tid.
Jeg valgte buss, men først etter noen ekstra dager på Maungmagan Beach Resort utenfor Dawei. Primitiviteten i paradiset hadde blitt byttet ut med sivilisasjon og luksus - for bare noen få kroner mer. Den lokale stranda med et vrimmel av smårestauranter, var nærmeste nabo. Lokale fiskere kom med forsyninger, og gamle som unge tjente noen ekstra kyat på å sanke matskjell i fjæra.

I Kiplings “On the way to Mandalay” nevnes byens pagoder og vakre kvinner. Som britisk poitimann mistrivdes George Orwell her i fem år. I ettertid skrev han om et mislykket drap: “Shooting an elephant”. Jeg kom hit, til daværende Moulmein, seint på kvelden uten å ha forhåndsbestilt hotel. En unggutt på motorsykkel - han kunne litt engelsk - tok kontakt straks etter jeg hadde gått av bussen. “I help free, no need pay”. Jeg kjenner knepet: Han fikk kanskje kommisjon for å skaffe hotellgjester? Greit nok. Etter en lang kjøretur gjennom en langstrakt by, endte jeg opp på Pann Su Wai guesthouse. 13.000 kyat, ca 90 kroner - halvparten av hva booking.com krevde for akkurat samme rom. Så i stedet for å betale dobbel pris til denne amerikanske hotelformidleren, ga jeg i stedet min motorsykkeltaxifyr det dobbelte av normal betaling, 15 kroner.
Men mat? Jeg var sulten etter en 8-timers busstur, og ved ni-tida på kvelden stenger jo det meste i Myanmar. Heldigvis - Ikke her. Nattmarked like ved, langs elvebredden. Endog med meny i forståelige bokstaver. Kvelden etter inviterte jeg ut den kinesisk-burmesiske hotelleieren. Han prata engelsk, hadde aldri følt seg diskriminert pga etnisitet og syntes det meste nå gikk i riktig retning. Han var en av mange som trodde jeg var rundt 50 år gammel. Selv følte han seg eldgammel, født samme år som Burma ble selvstendig, i 1948.
Moulmein heter nå Mawlamyine, og er en av landets største byer. Forfalne pompøse bygninger minner om britenes kolonistyre. Travel elvehavn. Pagodaer på rekke og rad på åskammen, der det er adgang for alle, men først etter at sokker og sko er tatt av. Her feies og feies det og alt skinner - i motsetning til resten av byen. I Myanmar virker folk mer opptatt av guddommelig renhet enn av forsøpling.

Hpa-an er 4 timer oppover elva i langbåt fra Mawlamyine. Dette er stedet for buddhistiske pilegrimer. Rundt byen ligger vakre rismarker og et utall av hellige grotter. Hver med tusenvis av liggende, sittende og stående buddhaer fra få cm til flere meter i størrelse – mange hogd inn i fjellveggene. Grottene er tilholdssted for opptil 10 ulike flaggermusarter, nesten like hellige som buddhaene: Møkka er viktig i kretsløpet, dessuten spiser de skadedyr.

Grenseovergangen mot Thailand, ved MaeSot, ligger 4 busstimer unna. Her fikk jeg problemer fordi jeg mangla innreisestempel i passet. Hvorfor reise ut av Myanmar når du ikke en gang har kommet inn? Jeg brøt alle tabuer. Forbannet både sovende tjenestemenn ved den forrige grenseovergangen og disse som nå ville ha meg til å snu og i stedet reise tilbake dit. Jeg ble bedt om å hisse meg ned, og fikk møte grense-sjefen. Like etterpå vandret jeg over brua som forbinder de to landene.

Jeg var første gang i Myanmar i 1988, rett før et stort folkelig opprør. Den gang ble visum bare gitt for ei uke, det var kun mulig å fly til hovedstaden Yangoon og å besøke noen få andre steder, deriblant Mandalay og Bagan. Scotch whisky og Marlboro-sigaretter, medbragt fra Thailand, var lett omsettelig på svartebørsen. Myanmar, som da het Burma, var isolert fra omverdenen og lå i et slags mørke. Deler av landet var kontrollert av ulike etniske geriljabevegelser som kjempet for selvstyre mot et brutalt militærdiktatur.
Etter langvarige vestlige boikottaksjoner, er forholdene de siste fem år gradvis endret. Et sivilt styre – med nobelprisvinner Aung San Suu Kyi i spissen - har nå tatt over mye av makta til generalene, som fortsatt sies å dominere bak kulissene. Vestlige investeringer har begynt å strømme til – landet er rikt på ressurser og profittmuligheter. I fjorårets første kvartal tjente eksempelvis mobiloperatør Telenor 152 millioner kroner i landet, mens den samlede uhjelp fra Norge til Myanmar for hele 2015 var på 226 millioner. Selv om fredsavtaler er undertegnet med de fleste geriljagrupper, lever fortsatt hundretusener som flyktninger, både innenlands og utenlands.
Turister kan i dag reise fritt over størstedelen av landet, men transport kan mange steder være vanskelig. På de mest idylliske turiststeder har hotellene enten dårlig kvalitet, er overpriset eller mangler helt, og miljøødeleggelser er et problem. Men utviklingen går fort og antall turister er økende.
Sawasdee er "hei" på thai. Om noen år blir kanskje mingalarbar et like vanlig uttrykk?
 

Fra det sørlige Myanmar - med pagodaer, rismarker og elver. Bildet er tatt i nærheten av Pha-an.